FRP for folk flest?

Rimi-Hagen har ved å annonsere at han skal flytte seg selv og sin formue til Sveits for å unngå formueskatt, satt griskhet på dagsorden. Denne grisheten reflekterer pussig nok veldig godt skattepolitikken til Fremskrittspartiet, partiet Hagen selv støtter entusiastisk.

FRP vil i kommende stortingsperiode gjennomføre skattekutt verdt 50 milliarder norske kroner. Dette er rett og slett brutalt og usosialt. Både ved at det vil dramatisk kutte i velferdstilbudet til det norske folk, men også fordi skattelettelsene kun vil komme de rikeste til gode. Altså, dobbelt usosialt.

FRP ønsker å fjerne formueskatten og arveavgiften. Dette er avgifter som i all hovedsak gjelder for de med mest fra før. Avskaffelse av formueskatten og arveavgiften vil redusere statens inntekter med 13,6 milliarder kroner. Altså, en gigantisk overføring til de som har mest fra før.

Det eneste utslaget vanlige folk vil få av disse skattelettelsene er et dårligere velferdstilbud. Faktisk så tilsvarer disse 13,6 milliardene som rikfolkene skal få bade i under Siv Jensen, 50 000 flere behandlinger på sykehusene og over 38 000 barnehageplasser under den rødgrønne regjeringen. Jens bruker penga på deg og meg, mens Siv vil gi penga til de aller rikeste.

Dette er dobbelt usosialt.

FRP vil altså gjennomføre skattekutt som i hovedsak ikke vil komme deg eller meg til gode. Det vil derimot svekke velferdstilbudet til oss alle.

Er dette et parti for folk flest? Jeg synes det er relativt naturlig å konkludere med at Fremskrittspartiet ikke er for folk flest, men derimot elitismens fremste fanebærer.

På lag med lærlingene

(Innlegg i GD)

I dagens finanskrisetider med økt arbeidsledighet er det spesielt mange lærlinger som ikke får lærlingplass. De blir sittende uten noe å gjøre, og uten muligheten til å fullføre sin opplæring.

Dette er svært problematisk. Norges mål må være å ha et fortsatt høyt kompetansenivå i arbeidsmarkedet innenfor alle sektorer. Da trenger vi ikke bare studiespesialiseringselever og studenter i høyere utdanning. Vi trenger også elever fra yrkesfaglinjer.

For at lærlinger skal få et bedre tilbud trenger vi en satsning på disse. Regjeringen har økt antall lærlingplasser, noe som er bra og nødvendig. Støtteordninger til bedrifter må økes slik at bedriftene lettere kan ta de inn og økes må også lærlingtilskuddet til fylkeskommunene, noe som faktisk har økt til 185 millioner under den rødgrønne regjeringen. Videre stilles det f.eks i Trondheim krav til at private bedrifter i offentlige anbudsrunder skal ha et visst antall lærlinger med seg for å kunne få oppdraget. Dette er eksempler på gode tiltak, og disse trenger vi flere av.

Arbeiderpariet går nå inn for å lovfeste lærlingers rett til å fullføre utdanningen sin i bedrifter. Til å få lærlingplass. Dette er et viktig steg. Høyre og FrPs svar er at dette ikke vil hjelpe i det hele tatt. Det er svært defensivt. Naturligvis vil ikke en lovfesting automatisk gjøre at det popper opp lærlingplasser på Lillehammer, Vinstra, Otta, Lom osv. Men det vil imidlertid legge til rette for at arbeidet for lærlinger styrkes vesentlig. Da Arbeiderpartiet gikk i spissen for å lovfeste retten til videregående utdanning på 90-tallet sa de samme motstanderene at vi ikke kom til å nå målet med at alle gikk på videregående uansett. I dag ser vi at de aller, aller fleste går videregående. Lovfesting av videregående opplæring hjalp.

Det samme tror jeg vi vil se når det gjelder lærlinger. Det vil være et tydelig signal, det vil være en hjelpende hånd. Landets lærlinger har det bedre med Arbeiderpartiet!

Gordon Brown - en fighter

I Storbritannia sliter statsminister Gordon Brown og hans Labour-regjering stort om dagen. Landet er i krisetider både med økonomisk tilbakegang og vaklende tillit til landets politikere etter de såkalte "MP's expenses". Dette er at parlamentsmedlemmer fra alle partier har misbrukt skattebetalernes penger til å dekke ulike utgifter. Hele det politiske systemet i Westminster er i krise.

Denne uken har så hele fem ministere forlatt Browns regjering. Lokalvalgene og EU-valgene har gitt katastrofale resultater for Labour. Dette gjør at mediene har skrevet om at regjeringen ser ut til å kollapse rett foran øynene våre.

I går, fredag, gjennomførte Brown en omrokkering av sin regjering. For å bekrefte sin egen styrke og autoritet, og for å gi Labour ny giv. En slik endring ble satt i gang for å overleve det intense presset han nå er under fra både eget parti, opposisjonen og folket.

Han fikk nok litt mer autoritet etter omrokkeringen i går, men presset er fortsatt utrolig sterkt. Mandag møtes parlamentsgruppen til Labour og det er spekulasjoner om at en gruppe representanter da vil utfordre sjefen, og gjennomføre et internt kupp. Spørsmålet er om de har styrken til å gjennomføre det.

Jeg tror ikke det, av to grunner. For det første har ikke disse representantene noen støttespillere i regjeringen. Det er ingen der som vil lede en kamp mot Brown, da blir det usedvanlig tøft. En samlet regjering vil få det som den vil. Den andre grunnen er at de mulige nye partilederne har gitt sin støtte til statsministeren. Alan Johnson, en fagforeningsmann, blir ofte sett på den sterkeste kandidaten til å ta over etter Brown. I omrokkeringen i går ble han utnevnt til ny innenriksminister. Ved å akseptere denne posisjonen, gir han sin tillit til sjefen. En annen kronprins er utenriksminister David Miliband, som også har gitt sin fulle tillit og gjort det klart at det eneste riktige er at Gordon Brown leder partiet inn mot neste parlamentsvalg.

Opposisjonen vil ha nyvalg, men Labour ønsker det ikke. Naturlig nok, ettersom de vil tape så det synger, hadde valget blitt avholdt nå. Det er også naturlig at det må bli skrevet ut nyvalg hvis Labour velger ny leder, da vil de uansett tape.

Jeg tror Gordon Brown akkurat nå er den rette for Storbritannia. Han leder et slitent parti, etter 12 år i Regjering. Men, han jobber knallhardt for en løsning på politikerkrisen og finanskrisen. Det ser også ut til at økonomien begynner å bli litt bedre. Han er utrolig sterk på politikk og innhold, mens den konservative opposisjonslederen David Cameron, er den mest innholdsløse politikeren jeg har hørt på en god stund.

Som person er Gordon Brown også et skikkelig stadbeist. Han gir seg aldri. Det er bra når det er krisetider. Med sin kompetanse, erfaring og personlighet tror jeg faktisk han på ett år vil løse mye av Storbritannias problemer. Men det er nok ganske klart at han vil tape neste valg. Etter 12 år i regjering vil Labour gjøre det uansett. Men det er bedre å tape mindre om ett år, enn å tape mye akkurat nå. Bedre for Gordon Brown, bedre for Labour og bedre for Storbritannia. For i krisetider trenger du litt stahet. Du trenger en skikkelig fighter, og akkurat det er Gordon Brown.

Ja til lyntog!

Mandag 4.mai arrangerte AUF, SU, Senterungdommen i samarbeid med Natur og Ungdom et møte på Lillehammer om lyntog. Norsk Bane holdt innledning og fortalte om konkrete planer som viser at lyntog er realistisk og kan være rett rundt hjørne hvis den politiske viljen er på plass.

De frammøtte i salen viste et stort engasjement for dette. Politikerne snakker om utredninger og at dette er veldig langt frem. Det er ikke verdt å snakke om det før andre togstrekninger er utbygd først.

Dette er defensivt. Her har vi en unik sjanse til å virkerlig satse og gjennomføre en stor forandring i transportsektoren. Pga. dramatisk reduserte reisetider kan vi virkerlig få togpassasjerer og bilførere til å velge mer klimavennlig ved å kjøre lyntog. Det er ikke vanskelig å innse at behovet for transport ikke kommer til å forsvinne. Når da klimatrusselen henger over oss trenger vi noe som dette.

Ringvirkningene for distrikter som i Gudbrandsdalen vil også være positive. For det første vil det bli mye enklere å bo ute i distrikter og pendle inn i store byer. PÅ den måten er det mulig å opprettholde bosettinger ute i distriktene. Næringsutvikling f.eks. i Oppland kan også opprettholdes og styrkes ved lyntog. Transport inn til de store byene vil gå raskere og det vil også være arbeidsmuligheter på togene.

Rødgrønne ungdommer er klare på at dette er fremtiden og nå må det satses. Jeg tror det er et sterkt signal til moderpartiene og regjeringen at de fremtidige generasjonene vil satse stort på fremtidige løsninger. Lytt til ungdommen!

1.mai-tale på Dønfoss i Skjåk

På 1.mai var jeg etter kirka på Dønfoss hvor Arbeiderpartiet arrangerte 1.mai-arrangement. Det var mye kaker, kaffe og mat, kombinert med musikk, prat og loddsalg. Jeg koste meg stort og takker Skjåk Arbeiderparti for en hyggelig dag.

Her er talen jeg holdt til partifolka:


Kjære Skjåkværer!
For det første vil jeg si tusen takk for muligheten til å komme hit på denne dagen. Det er jeg veldig takknemlig for. Da spørsmålet gikk om hvor partikontoret skulle sende folk på 1.mai ble jeg egentlig utdelt Østre Toten. Jeg tenkte at det var nå helt greit.

Vest-Oppland er nå flott det på mange måter. Men da partikontoret spurte om Skjåk var greit måtte jeg nesten juble litt. Jeg smilte i hvertfall veldig godt. For om Vest-Oppland er bra, så er Gudbrandsdalen enda bedre.

Og i hvertfall Nord-gudbrandsdalen! Nå høres det sikkert ut som at jeg i utgangspunktet er en bygutt fra Lillehammer som kommer hit og skal prate «høl i hue» på dere.


Men, før jeg begynner med pratinga vil jeg si litt om mitt opphav. Jeg har nemlig familie fra Vågå og Norddalen. Jeg er halvt vagvær. Nå er sikkert ikke vagværer veldig bra i en Skjåkværs augo men kanskje bedre enn en bygutt?

Så jeg synes dette er veldig bra.

1.mai er ein stor dag. Det er en dag der vi feirer hva arbeiderbevegelsen har oppnådd gjennom tiår og hundreår. Det er en dag hvor vi løfter blikket og på bakgrunn av vår stolte historie gjør oss klare for tidene som kommer.

Når vi samles her i dag i fredelege Dønfoss i Skjåk, foregår det ca. 42 kriger og konflikter i verden, det ble begått 28 drap i Norge 2008, det begås minst 320 000 forbrytelser av mer alvorlig karakter hvert år og bare én av tre oppklares, barnedødeligheten er stor; i Sierra Leone vil 282 av 1000 fødte barn død før de er fylt fem år og 235.000 nordmenn tjener mindre enn 89.000 kr i året, definert som fattige.

Da tror jeg dette viser oss én ting: Som norgeshistoriens mektigste politiske bevegelse er ikke vår oppgave over. Når folk har det vondt, og samfunnet sliter med flere problemer så er ikke vi ferdige.



SKOLE, KUNNSKAP og UTDANNING

Vi har alltid jobba for og vil fortsette og forme et samfunn bygget på fellesskap. Der alle har de samme, grunnleggende mulighetene. Jeg er av den oppfatning at vi best oppnår dette ved en sterk fellesskole.

Det har vi i Norge i dag. En sterk, offentlig skole hvor alle går sammen uansett økonomisk eller sosial status. Dette er en enorm styrke for vårt samfunn fordi dette skaper et fellesskap, vi skaper ikke forskjeller mellom folk allerede fra barneskoleåra.

Det er også en styrke på den måten at en skole hvor ulike mennesker, med ulik kultur, ulike vaner, ulike utgangspunkt går sammen skaper et sterkt samhold mellom elevene og et godt læringsmiljø.


Den norske fellesskulen er unik, kjære skjåværer! Som jeg sa tidligare er dette dagen da vi må se fremover. Vår oppgavee er å beholde fellesskolen framover.
Så er spørsmålet hvilken retning oss vil at fellesskulin skal gå i! Hva betyr at det vi vil ha en enda bedre fellesskole? Vi må finne flere konkrete løsninger tror jeg, og først, vil jeg prate litt om læreren. For dette er viktig.

For vi trenger flere lærere. I dag har vi altfor mange elever per lærer, store klasser, noe som går utover kvaliteten på utdanninga. Hvis vi får flere lærere vil dette gjøre elevene bedre og det vil gjøre skolen bedre.

Også trenger vi bedre lærere også. Dette er ikke noen kritikk av dagens lærere, vi har veldig mange flinke. Men vi må styrke etter- og videreutdanning av lærerene og gjøre de mer kompetente i fagene, nettopp fordi de da vil være mer solide i fagene. Dette vil resultere i bedre opplæring. Så vi trenger flere lærere og vi trenger bedre lærere!

Retninga til fellesskolen må også være at den skal bli mer praktisk og åpne for kreativitet, samarbeid, diskusjon osv. Jeg meiner at vi ikke må returnere til den gamle puggeskolen. Dette vil si mye hjemmearbeid, stor arbeidsbelastning, mye tavleundervisning og rett og slett det som lå til grunn for gårsdagens norske skole.

I dag legger vi mye diskusjon, kreativitet osv. til grunn. Dette har nok kanskje resultert i mer uro, og dette er rett og slett uakseptabelt. Men vi kan ikkje bekjempe uro ved å være fryktelig autoritære, tvert i mot må oss satse på den moderne fellesskulen fordi vi lever i et moderne samfunn.

Noe av det viktigste er fellesskolen. Dette vil si fleire timer på skolen, et måltid midt på dagen og slutt på lekser.
Lekser fungerer ikke i dag spesielt godt. Det gjør elevene overarbeidet og jeg tror dette går på motivasjonen til eleven. Spesielt i forhold til alt annet press i hverdagen. Dette veit jeg godt som elev i videregående skole sjølv.

Derfor bør vi avskaffe lekser. Større oppgaver og øving til prøver er nok hjemmearbeid det. Det vi da mister av faglig opplæring kompenserer vi da med flere timer i skolen, hvor mer tid blir avsatt til å gjøre oppgaver.
Dette er heldagsskolen. Denne må innføres nettopp fordi den vil være et stort steg i riktig retning. Det er det neste steget for vår fellesskole.

Det er kanskje skolens største utfordring når for mange elever går ut av grunnskolen uten å lære alt det de skal. Det er en utfordring at nesten hver tredje elev avbryter videregående opplæring før de har fullført. Både for samfunnet og den enkelte.

Dette skal vi møte med offensive tiltak. Videre opptrapping av heldagsskolen, flere og bedre lærere, mer praksisnær opplæring, mentorordninger, bedre rådgivningstjeneste. Og dette er bare noen av grepene. I tillegg skal vi gjøre et krafttak for å heve kvaliteten og statusen i fag- og yrkesopplæringa. Det skal ikke være annenrangs å velge yrkesfag på tross av almennfag. Det må det bli slutt på!

Skolen skal fortsatt utdanne hele mennesker! Vi skal ha en bred tilnærming til kvalitet. Det er en verdi i seg selv at barn og unge lærer seg samarbeid, kritisk tenkning, problemløsning, demokrati og ansvar. For Høyre handler kvalitet kun om det som kan telles og måles – og om det som OECD definerer som viktig. Vi vet bedre!

Og;
Kunnskap og utdanning er veldig viktig. Nelson Mandela sa at «Utdanning er det viktigste våpen hvis vi vil oppnå forandring i verden». Utdanning er nøkkelen til framtidas samfunnet. Og for at samfunnet skal bli godt i framtida må vi sørge for at vi får verdens beste skole. Det bør og skal være vår visjon. Jeg tror vi best oppnår dette ved vår unike fellesskolemodell, og denne må vi kjempe for!


FINANSKRISE/KLIMAKRISE

2009 er et år med mange utfordringer både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Spesielt er det viktig når verden for tiden opplever en stor finanskrise som utsetter økonomier rundt om på kloden for store problemer.

Arbeidsledigheten øker nå på grunn av finanskrisen. Heller ikke Norge eller Oppland unngår å rammes. Spesielt øker ungdomsledigheten. Ofte blir ungdom ofret når bedriftene får færre penger å bruke på ansatte. Vi vet at det blir vanskeligere for ungdom å komme tilbake på arbeidsmarkedet hvis de først havner i ledighetskø. Derfor må vi mobilisere og gjøre alt vi kan for at færrest mulig mister jobben. For det er få ting som er mer meningsløst som arbeidsledige.

Derfor er arbeid til alle, jobb nr. 1.
Derfor har vi satt i gang mange ekspansive tiltak for å få ned ledigheten, blant annet bruker vi nå mange milliarder på å bygge skole, vei og jernbane i hele landet.

Jeg synes det er relativt utrolig at en krise som startet i det amerikanske finansmarkedet kan påvirke oss i Norge på en så sterk måte. I AUF er vi opptatt av ideologi og store linjer. Det som har skapt denne krisa er jo faktisk rein, skjær kapitalisme.

Regulering av de private markedskreftene har ikke vært bra nok. Denne krisa er et håndfast bevis på at markedet er en dårlig herre, men en ypperlig tjener. Vår norske blandingsøkonomi, med god regulering av markedet, er trygg og god.

Men kjære skjåkværer, denne finanskrisa kommer til å gå over. Og vi kan ikke glemme at vi har en annen krise hengende over oss på samme tid. Den kommer faktisk til å være her mye lenger enn finanskrisa. Jeg snakker om klimakrisa.

Kloden vår er sjuk og vi må finne resepten. Så sier da mange at vi må prioritere å løse enten finanskrisa eller klimakrisa. De sier at dette er enten eller.

Da meiner jeg vi skal si til disse tvilerne at løsningen på disse kan forenes: Nemlig en grønn løsning på finanskrisa! Vi kan investere mye penger i klimavennlige formål. Skape grønne arbeidsplasser. Produsere stort med el-biler for framtida, satse på klimavennlig teknologi og stille tøffe klimakrav til industrien.
Disse to krisene er ikke nødvendigvis motsetninger, de kan forenes for å løse både finanskrisa og klimakrisa.

Nelson Mandela har også sagt at «av og til faller det på en generasjon å være stor. Dere kan være den store generasjonen». Som en ung AUFer er jeg opptatt av at vi nå er store og løser krisene samtidig. Dette gjennom en grønn løsning på finanskrisa!


DISTRIKTER:

Jeg er stolt over å være Opplending. Vi er et flott distriktsfylke, med mange gode kommuner. Og sjølv om distriktspolitikk sjelden er de unges kjernesak, er vi ikke helt uten engasjement her. Arbeiderpartiets kanskje flotteste slagord noensinne er «By og land, hand i hand». Regjeringen sier den vil ta hele landet i bruk. Det gleder våre distriktshjerter det! Men jeg tror ikke vi skal være redde for å kreve mer fra Oslo sentrum der makta ligger. Hvis toppolitikerne mener det de sier, da trenger distriktskommunene økonomiske overføringer og arbeidsplasser for å overleve.

Det er ei farlig utvikling at byene vokser, og landsbygda får færre innbyggere. Norge er rikere med ei levende landsbygd, noe jeg tror ungdommer er enig i. Men en virkerlig fare for distriktene er FrP og Høyres landbrukspolitikk, som nesten vil legge ned bygdene. Dette fører ikke til levende distrikter. For oss rødgrønne er ønsket om at hele landet blir tatt i bruk viktigst, og det skal bo folk i husa!

VALGET'09:

I 2009 er det som vanlig både Otta martna og elgjakt, det skjer rett og slett mye. Sikkert mange her som skal delta på begge deler. Men det er ihvertfall en annen viktig ting som skjer i år og. Det er ikke Vågå Dåggå jeg tenker på. Nei, jeg tenker på Stortingsvalget til høsten. Både her i Skjåk, i Vågå, på Lillehammer og i alle kommuner skal velgere, gamle og unge, rike og fattige, gå til stemmelokalene den 13.september. Dette blir viktig!
Hva skal velgerne velge?

På ei side har vi en rødgrønn regjering som stiller til gjenvalg etter fire år. Så, hva har vi på den andre sida? Borgerlig kaos, borgerlig kaos.

4 helt forskjellige partier, med 4 forskjellige statsministerkandidater. Akkurat der har de mange å ta av. Jens Stoltenberg har snakka om at Høyre til og med til tider har hatt 2 statsministerkandidater. Det er lettere forvirrende. Alt dette er borgerlig kaos!

Vi, på vår side, er jo stort sett enig om det aller meste. I løpet av fire år har vår regjering forbedret Norge. Styrt med stabilitet og ro. Spesielt i usikre tider som dette, er det overhode ingen tvil om at det beste for vårt fedreland, og for Skjåk er at den rødgrønne regjeringa får fortsette ved kongens bord og at Arbeiderpartiet gjør et godt valg til høsten. Norge velger riktig ved rødgrønt.

AVSLUTNING:
Kjære skjåkværer og venner, dette er noen få av mange utfordringer vi har. Vi har en del arbeid foran oss, rett og slett. Når utfordringene er store krever dette engasjement, kraft, styrke, gode løsninger og erfaring. Dette har Arbeiderpartiet, dette har arbeiderbevegelsen, 1.mai er ikke bare stolt fortid for oss, det er også forhåpentligvis stolt fremtid. Vi må strekke oss etter nye utfordringer! Olof Palme sa en gang at «politikk det er å ville». Jeg tror vi vil!

Vi kan ikke gi oss før vi har en verden der alle trives og lever fredelig sammen, der krig er totalt fraværende, der kriminalitet er avskaffet, der likestilling er fullstendig, der fattigdom er avskaffet og der alle og enhver har like muligheter til å leve et godt liv. Selv om vi har det godt i Norge, for det har vi, har vi mye igjen. Mye ugjort. Mye arbeid. Vi kan ikke gi oss nå, tvert i mot, i dag må vi sette våre sosialdemokratiske girstenger i femte-gir og kjempe for en bedre verden.

La 1.mai 2009 i Skjåk være en dag hvor vi er enige om at nå skal vi brette opp ermene og kjempe for samfunnet vårt. Vi skal ta tak og sørge for ei god framtid. Tenk på den aller svakeste personen du noen gang har møtt, tenk på det ansiktsuttrykket. Akkurat hvor stakkarslig denne personen var. La dette være motivasjon for å kjempe, for å vinne valg, og for å sikre et solidarisk samfunn.

Jeg vil si tusen takk for at jeg fikk muligheten til å besøke Skjåk i dag.
Uansett; takk for meg og gratulerer så mye med dagen!

1.mai!

På den store dagen var jeg i Skjåk. Veldig hyggelig bygd med mange koselige partifolk.

Først var jeg på messe i Nordberg kirke i Skjåk, kombinert barnedåp og messe på den store dagen. Dette var faktisk inspirerende sjølv om jeg ikke til vanlig går i kirja. Jeg holdt en appell basert på dagens evangelie som handler om forskjell på folk.

Her er den:


Kjære skjåkværer!

Dette er det første gang jeg gjør. Jeg har aldri snakket i en kirke før, men jeg må først si jeg er takknemlig for den utfordringen.

I Jakobs brev, som var utrolig flott å lese, hører vi om en mann i fine klær og med gullring, den andre fattig med slitne klær. Disse to kommer da inn i menigheten. Spørsmålet er da hvis man kun bryr seg om den rike og tilbyr denne en stol, og ikke vier den fattige noen oppmerksomhet, «har dere ikke da skapt et skille?». Jeg tror denne teksten fra Bibelen kan fortelle oss noe om dagens Norge. Heligvis lever vi i et samfunn hvor de fleste har det godt, og forskjellene er ikke store mellom folk.

Men for meg, etter å ha lest Jakobs brev, handler dette om hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi ser på hverandre. Det er en grunnverdi at vi behandler alle med respekt, uavhengig av penger og eiendeler.

Jeg tror at denne grunnverdien lever både i Skjåk, i Oppland og i hele Norge. Det er en stor styrke.

Dette er også verdier, som vi ungdommer, den yngre generasjonen har. En nordmann er en nordmann. På en dag som denne ønsker jeg å appellere til barneforeldrene her. For jeg tror vi yngre kommer inn i et samfunn hvor akkurat dette spørsmålet om ikke å se forskjell på folk brister litt rundt nordmenn med en annen etnisk opprinnelse enn flertallet, altså innvandrere.

Et menneske er et menneske, og både en person som er etnisk norsk og en som ikke er etnisk norsk, er nordmann i flerkulturelle Norge.

Jeg har en drøm om et norsk samfunn der våre nye landsmenn, er nettopp landsmenn. Jeg har en drøm om et norsk samfunn der vi ikke skaper skiller mellom nye eller gamle landsmenn.

Vi unge er på mange måter oppvokst til det samme som Jakobs brev sier, få skiller mellom folk.

Kjære foreldre, de yngste bør også få kjennskap til de samme verdiene, respekt for alle.

Men for dere, for oss, vil jeg appellere til å unngå et skille mellom gamle og nye landsmenn. La de helt nye få kjennskap til et samlet folk, til det flerkulturelle Norge med ulike hudfarger. Jakobs brev peker på fattige, men denne gamle historien viser hvordan vår tid har noenlunde like utfordringer. Selv om de samtidig er ganske forskjellige.

Martin Luther King sa at «han hadde en drøm om at hans fire små barn kunne leve i et Amerika der de ikke ble bedømt på bakgrunn av sin hudfarge, men på bakgrunn av egen karakter.

Sånn bør det være for alle.

Det er spesielt én gruppe mennesker som imponerer meg spesielt. Dette er de over 60. En gruppe med mye livserfaring og mye livslæring. De har opplevd mye og kan mye. Vi unge er uerfarne. Vi har mye og lære fra dere og dere har noen knep vi kan lære. Oss ungdommer og de aller, aller minste her i dag skal føre arven videre, men denne får vi av dere over 60. Det finnes ingen vei til fremtiden utenom de eldre generasjonene.

Kjære skjåkværer,
Det har vært veldig inspirerende å gå til Skjåk kirke her på 1.mai. Både for de litt eldre, litt yngre og de aller,aller yngste, tror jeg. På en dag som denne tror jeg vi kan forenes i ønsket om en god hverdag for alle, både store og små, gamle og unge og de som ble døpt her i dag. God hverdag for alle.

Takk; og gratulerer så mye med dagen, på flere måter!

Forelska i læreren

(Leserinnlegg uke 18)

For at norsk skole skal bli bedre enn den er i dag, er jeg overbevist om at vi trenger både flere lærere og bedre lærere.

Det er gledelig at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at det skal utarbeides nasjonale krav til lærertetthet i Norge. Da skal vi jobbe målrettet for å rekruttere flere lærere, noe som vil sørge for at læringen i skolen blir bedre. Dette vil også sørge for at vi får godt med lærere rundt om på alle landets skoler. Enten de ligger et par kilometer unna Kunnskapsdepartementet midt i Oslo sentrum eller i en avsideliggenes bygd på Finnmarkskysten.

Det er også viktig at lærerene har tilstrekkelig og solid kompetanse. Regjeringen har satset systematisk på bedre etter- og videreutdanning av lærerene ved å bevilge over 1 milliard til slike tiltak. Det må legges til rette for at læreren kan få faglig påfyll gjennom hele livet. Regjeringen har også foreslått en ny lærerutdanning for grunnskolen med økt vekt på faglig og pedagogisk kompetanse.

Det har altså blitt satset på flere og bedre lærere, men vi trenger en større satsning på disse områdene enn som så. Jeg vil si at dette er skolens aller største og viktigste utfordring framover. Men mellom alle tekniske argumenter og faktabaserte konklusjoner, er det én sentral utfordring; nemlig samfunnets syn på læreren.

Vi må øke statusen og autroriteten til læreren. Tenk på hvilken fremragende innsats disse menneskene legger ned for samfunnet ved å bruke arbeidstiden sin på å veilede unge mennesker med fremtiden foran seg. Ikke minst er det imponerende når man tenker på akkurat hvor utfordrende en stor og bråkete skoleklasse kan være til tider. Læreren trenger sterkere autoritet i klasserommet. Det kan ikke være noen tvil om hvem som leder arbeidet i klasserommet. Det er også viktig at statusen til læreren økes. Advokater og leger blir for eksempel til stadighet beundret for sitt yrke. Hvorfor er det ikke slik med lærere? Få yrker kan være så utfordrende. Samtidig kan få yrker være så givende. Hvis statusen økes, kan kanskje flere rekrutteres?

Samfunnets syn på læreren må fornyes. Det må forbedres. Vi må sammen være «forelska i læreren».